TM51, Fridtjof Nansens plass 6 and TM51 Infill, Parkveien 5, Oslo
Machines like us - Jakob Grosse-Ophoff
October 16th – November 23rd 2025
EN
When machines fail with human dignity
A coughing motor. Creaking wood. A mechanical kiss that never connects. Grosse-Ophoff's sculptures move us precisely because they fail. They hyperventilate, paint smiles, hurt themselves — always on repeat, always close to succeeding, but never quite.
This is a poetics of failure: hand-carved machines that perform human gestures without digital shortcuts. No sensors pretending to understand feelings, no algorithms simulating empathy. Just rhythm, wood, gears, and mechanical vulnerability.
Analog empathy in a digital age
Where much contemporary art mirrors technology, Grosse-Ophoff flips it on its head. He cuts out the code and lets the material speak for itself: wood, metal, and simple motors. His works recall Jean Tinguely's self-destructive machines or Rebecca Horn's performative sculptures more than Silicon Valley's smooth prototypes.
"Painted Happy" (2023): A faceless wooden head smears lipstick across its empty surface. The smile's meaning reduces to repeated application, a ritual that soon becomes disturbing.
"Longing for Breath" (2023): A plastic membrane inflates and collapses rhythmically in front of a wooden head. The audience encounters breath as concrete matter — suspended between climate anxiety, post-pandemic vulnerability, and existential suffocation.
Intimacy as algorithm
Emotions now packaged in likes and swipes become physical labor in Grosse-Ophoff's work:
"Kissbot" (2025) sends kisses into empty space, a movement oscillating between tender longing and absurd machinery.
"Heartmaker" (2025) has two wooden hands form the heart symbol, again and again. A gesture of love becomes production routine. What happens when intimacy becomes industry?
Sisyphus in the workshop
In "Failure" (2024), a hammer lifts to strike a nail — but hits a finger instead. Over and over. The result is both painful and comic. Here, Camus's philosophy of the absurd takes physical form, while Beckett's eternal waiting gets a mechanical pulse.
Humor as empathy
The balance between tragic and comic is key. The audience laughs at the machines' sabotage, but the laughter catches in their throats. This isn't cynical slapstick, but humor that opens space for empathy. We laugh at the machines — and see ourselves in them.
Viral melancholy
It's no coincidence that clips of these works have gone viral on TikTok and Instagram. Platforms hunting for dopamine encounter machines expressing the opposite: failure, longing, melancholy. Millions share because they recognize an inadequacy that polished feeds rarely show.
Machines as mirrors
This exhibition is not a technological triumph. It's a reminder of what it means to be human when encountering machines that refuse to be perfect. Related to Tinguely's chaotic machinery and Horn's intimate mechanisms, but with its own contemporaneity, Grosse-Ophoff questions how we define human value.
The wooden hands, the membrane, the hammer don't ask if machines can feel. They ask if we still can.
Come close to "Kissbot". Stand 30 cm away. Let the repetition work on your breathing.
NO
Maskiner som oss - Jakob Grosse-Ophoff
16. oktober – 23. november 2025
Når maskiner feiler med menneskelig verdighet
En hostende motor. En treflate som knirker. Et mekanisk kyss som aldri treffer. Grosse-Ophoffs skulpturer berører nettopp fordi de mislykkes. De hyperventilerer, maler smil, slår seg selv — alltid på repeat, alltid nær ved å lykkes, men aldri helt.
Dette er en poetikk av feil: håndskårne maskiner som viser menneskelige gester uten digitale snarveier. Ingen sensorer som later som de forstår følelser, ingen algoritmer som simulerer empati. Bare rytme, treverk, tannhjul og mekanisk sårbarhet.
Analog empati i en digital tidsalder
Der mye samtidskunst speiler teknologien, snur Grosse-Ophoff det på hodet. Han kutter ut koden og lar materialet selv tale: tre, metall og enkle motorer. Verkene minner mer om Jean Tinguelys selvdestruktive maskiner eller Rebecca Horns performative skulpturer enn om Silicon Valleys glatte prototyper.
«Painted Happy» (2023): Et ansiktsløst trehode smører leppestift mot sitt tomme ansikt. Smilets mening reduseres til repetert påføring, et rituale som snart blir urovekkende.
«Longing for Breath» (2023): En plastmembran blåses opp og kollapser rytmisk foran et trehode. Publikum møter pust som konkret materie — mellom klimaangst, post-pandemisk sårbarhet og eksistensiell kvelning.
Intimitet som algoritme
Følelser som i dag pakkes inn i likes og swipes, blir hos Grosse-Ophoff fysisk arbeid:
«Kissbot» (2025) sender ut kyss i tomrommet, en bevegelse som veksler mellom sår lengsel og absurd maskineri.
«Heartmaker» (2025) lar to trehender forme hjertet, igjen og igjen. En gest av kjærlighet blir til produksjonsrutine. Hva skjer når det intime blir industri?
Sisyfos i verkstedet
I «Failure» (2024) løfter en hammer seg for å slå en spiker — men treffer fingeren i stedet. Om og om igjen. Resultatet er både smertefullt og komisk. Her får Camus' absurditetsfilosofi en fysisk form, mens Becketts evige venting får en mekanisk puls.
Humor som empati
Balansen mellom tragisk og komisk er nøkkelen. Publikum ler av maskinenes sabotasjer, men latteren setter seg fast. Det er ikke kynisk slapstick, men en humor som åpner rom for empati. Vi ler av maskinene — og ser oss selv i dem.
Viral melankoli
Det er ikke tilfeldig at klipp fra verkene har gått viralt på TikTok og Instagram. Plattformenes jakt på dopamin møter her maskiner som viser det motsatte: feil, lengsel, melankoli. Millioner deler fordi de gjenkjenner en utilstrekkelighet som polerte feeds sjelden viser.
Maskiner som speil
Utstillingen er ikke et teknologisk triumftog. Den er en påminnelse om hva det betyr å være menneske i møte med maskiner som nekter å være perfekte. I slekt med Tinguelys kaotiske maskineri og Horns intime mekanismer, men med en egen samtidighet, setter Grosse-Ophoff spørsmålstegn ved hvordan vi definerer menneskelig verdi.
Trehendene, membranen, hammeren spør ikke om maskiner kan føle. De spør om vi fortsatt kan.
Kom nær «Kissbot». Still deg 30 cm unna. La repetisjonen arbeide på pusten din.