Back to All Events

Keiserens nye klær


Keiserens nye klær - Morten Viskum

Utstillingsåpning torsdag 24 august kl 18.00 - 20.00

Morten Viskum (f. 1965) sine selvportretter har helt siden 2003 skapt oppmerksomhet og utgjort en vesentlig del av hans kunstneriske utforskning. I forkant av sin egen bursdag har Viskum hvert år reist til Paris for å lage en ny voks skulptur av seg selv. 

Her tar han i bruk sin egen kropp som utgangspunkt for en undersøkelse der kunstneren inntar mange ulike roller, gjerne knyttet opp til dagsaktuelle temaer innen religion, politikk og rystende hendelser i verden, ofte i den politiske satirens form. Det pågående prosjektet har i årenes løp vist ett mangfold av karakterer, nyskapende og originalt også i den idémessige tilnærmingen. Tidligere års selvportretter har inkludert både Jesus, transe, tigger, kunstsamler, bodybuilder, vitenskapsmann og Donald Trump. 

I år er utgangspunktet eventyret Keiserens nye klær fra 1837,  skrevet av den danske forfatteren H.C. Andersen. I eventyret hører vi om en keiser som blir forledet til å tro at han går rundt i klær av de vakreste stoffer, mens han i virkeligheten bare går rundt i undertøyet. En figur som er like aktuell 180 år senere.

Etter seks år med veterinærstudier hoppet Morten Viskum av  profesjonsutdannelsen og bestemte seg for å bli kunstner isteden. Han  debuterte med Rotter/Oliven i 1995 og har siden den gang tiltrukket seg stor oppmerksomhet for sine installasjoner, objekter og malerier og performancer - alt mens han driver Vestfossen Kunstlaboratorium, et visningssted for samtidskunst i Buskerud. Viskum blir hyppig diskutert i den kulturelle pressen og har med sin allsidige produksjon og virke forandret samtidskunsten i Norge. 

Årets selvportrett har tittelen “Keiserens nye klær” og skal avdukes på TM51 Window Gallery ved Rådhuset torsdag 24. august.  Utstillingen inkluderer også triptych maleri « Hånden som aldri sluttet å male”.  Velkommen til utstillingsåpning på Fridtjof Nansens plass 6 torsdag 24. august fra kl. 18.00 - 20.00

Fotnote: I forbindelse med utstillingen vil Galleri TM51 Infill i Parkveien 5, vise hans selvportrett fra 2008, “The perfect sculpture” og Willas Contemporary viser The Collector ifm en utstilling med Rose Wylie, som Morten Viskum har kuratert. 

 

Samtidsdiagnoser – det hybride selvet

av Tone Lyngstad Nyaas: 

Morten Viskum har siden debuten med Rotter/Oliven (1995) skapt oppmerksomhet med sine installasjoner som problematiserer temaer som kretser rundt aktuelle samfunnspolitiske og eksistensielle spørsmål. I mange prosjekter bearbeides dødens tema ved en ritualisering av det forgjengelige der sammenhengen mellom det frastøtende og hellige, religion og vitenskap utfordrer kulturelle grenser og tabuområder.[i]I handlingsbaserte prosesser maler han med døde hender, tar i bruk indre organer og kreftceller for å anskueliggjøre livets forgjengelighet og de mange etiske og filosofiske dilemmaene som oppstår i et samfunn hvor menneskeverdet trues av et instrumentelt syn på naturen, livet og døden. Den dyptpløyende sivilisasjonskritikken som ligger til grunn for den kontroversielle materialbruken løfter frem det samfunnet marginaliserer og definerer som «ubehaget i kulturen». 

Selviscenesettelser utgjør en vesentlig del av Viskums utforskning av subjektets posisjon relatert til samfunnspolitiske spørsmål. Installasjonene spiller på politisk satire og tar opp i seg høyst aktuelle globale utfordringer. Selvportrettene kan derfor betraktes i retning samfunnsdiagnoser i form av serielle vitnesbyrd om vår egen tid. De retter seg inn mot grunnleggende menneskerettslige spørsmål som hvordan ulike religiøse praksiser kan sameksistere i en globalisert verden, kunstens ytringsfrihet, terrorens ansikt og fattigdomsproblematikk. Det faktum at alle iscenesettelsene kan sees i sammenheng med inntrufne hendelser som har rystet verden, medfører at figurene kan fortolkes som sivilisasjonens politiske martyrer som vitner om de etiske dilemmaene som oppstår mellom individ og samfunn i vår egen tid.

Det originale i Viskums ulike rollebesetninger ligger ikke nødvendigvis i det faktum at de respektive temaene drøftes, men hvordan de utformes. For det å anvende en avstøpning av sin egen kropp som utgangspunkt for en analyse der selvet hybridiseres inn i et mangfold av ulike roller, fra vitenskapsmann til en posisjon som Jesus eller troende muslim er i Viskums virke et livslangt prosjekt. Sammenkoblingen av en mikroanalyse av identitet med en sosiologisk samtidsanalyse kan minne om hvordan Zygmunt Baumans tekster ikke kategoriserer fenomener som identitet og samfunnsutvikling fra hverandre. Individets kompleksitet beskrives som indre-styrt kontra andre-styrt identitet, produsent versus forbrukeridentitet, fortidens forutbestemte identitet, versus nåtidens flytende og fragmenterte identitet. Identitetsproblematikken betraktes, som i Viskums selvportretter, alltid i relasjon bestemte fenomener som makt, marginalisering, ambivalens og frihet.[ii]  

Selvportrettene startet i 2004 da Viskum for første gang reiste ned til Anthony Ritters verksted i Paris for å lage en avstøpning av seg selv i forbindelse med hans fødselsdag 2. februar. Kunstnerens intensjon er også på sikt, ved hjelp av dokumentasjon å utføre skulpturer av sin egen barndom og ungdomstid. På denne måten vil det oppstå en unik anledning til å betrakte sitt eget liv som en føljetong av hendelser som samtidig speiler vesentlige momenter som har festet seg til samfunnets kollektive bevissthet. Ved å iscenesette seg som eksempelvis finansmann, transseksuell eller kroppsbygger formidles samfunnets produksjon av stereotypier, der selvet assimileres inn i ulike rollebesetninger som om grensene mellom subjekt og samfunn, jeget og de politiske temaene er brutt ned.

I 2017 har Viskum iscenesatt seg som selveste keiseren i H.C. Andersens eventyr; Keiserens nye klær fra (1837). Tittelen kan betraktes som en retorisk figur som først og fremst blir anvendt for å latterliggjøre samtidskunstens form og innehold. I svært mange sammenhenger er begrepet anvendt for å tømme kunsten for mening og undergrave dens samfunnsberettigede funksjon. Svaret på det å møte det uvisse, komplekse og ubegripelige med denne klisjeen har her fått sitt tilsvar. Essensen i denne uvissheten er døden, mysteriet som Viskum refererer til i spaserstokken som toppes av en hodeskalle med klare referanser til Robert Mapplethorpes; Self-Portrait (1988). Så følges linjene inn til Edvard Munchs litografi Selvportrett med knokkelarm (1895) og selvportrettets «Memento-mori» veves sammen med keiserens skinnende juveler og figurens selvhøytidelige positur som bærer innbilningskraftens uutslettelige fantasiverden på sin kappe.

 

 

 

 

Earlier Event: August 24
The Perfect sculpture